Mailen var fra en slektning, fettern til min far.
Han er sønnen til min grandtante Solveig (farmor Astas yngste søster), som jeg har fortalt om før.
Meldingen lød: My mother died yesterday at her nursing home...
Jeg vet ikke helt hva som skjedde med meg, men da jeg leste det kom det som et slag...det er vel litt sterkere å få en sånn beskjed skriftlig enn muntlig.
Damen ble 101 år, så jeg kan vel ikke si annet enn at det var ventet når som helst nå.Hun sa for noen år siden at hun ikke skjønte hvorfor hun skulle overleve alle...
Solveig i 1972, 65 år gammel
Jeg får si litt om hva hun har betydd for meg.
Jeg starta med slektsforsking i 2002, så jeg har ikke holdt på så lenge. Behovet for å vite litt om farsslekta mi meldte seg raskt, der visste jeg så og si ingenting.
Min fars foreldre kjente jeg riktignok til, men det var det hele. Men - jeg visste at 2 av min farmors søstre emigrerte til Amerika. Det hadde det blitt snakket om i familien så lenge jeg kan huske.
Jeg husker enda hvor stort det var å få besøk fra Amerika - men jeg husker nok den fargerike tyggisen de hadde med bedre enn besøket...
Så fikk jeg vite via min storebror at han hadde litt kontakt med den yngste av dem (Solveig) og hennes sønn. Jeg var ikke sein om å spørre etter adresser, og satte meg ned for å skrive brev.
Enten ville hun syns det var OK, eller hun ville ikke svare - tenkte jeg...
Jeg fikk raskt svar - fra en entusiastisk dame på 95 år som syns det var kjempeartig at en i familien var interressert i å få vite om slekta!
Så da var vi igang - i 2-3 år skrev vi mange brev til hverandre - jeg spurte og hun fortalte...
Hun sendte meg også menighetsblader, utklipp fra norske aviser, bilder...det var ingen i hennes familie der borte som kunne norsk så hun syns at jeg var den rette til å få dette.
Hun vokste opp i Etterstadgt på Vålerenga, og denne bydelen lå henne hjerte nærmest i alle år. Hun fortalte endel om både kjerka og skolen, så dette var nok to viktige institusjoner for henne.
For å si litt om hvor viktig kontakten md Vålerenga og "gamlelandet" var så legger jeg ved dette utklippet hun sendte meg. Det gjelder en venninneklubb hun var med og som sikkert startet i skoledagene (hun emigrerte kun 16 år gammel) og som hun hadde kontakt med så lenge de holdt klubben aktiv.
Etterhvert ble synet så dårlig at hun ikke orket å skrive lenger, så da gikk kommunikasjonen via sønnen. Hørselen svikta og, så det nytta ikke å ringe heller.
Vålerenga Historielag har skrevet litt om henne her
Så har jeg blogget om henne her og her
Og her har jeg skrevet om den eldste i søskenflokken på 9, storesøster Gudrun, som også emigrerte.
Jaja - sånn er livet - men en ting er sikkert - Solveig må ha opplevd utrulig mye på de 101 årene hun levde!
Og jeg er kjempeglad for den kontakten vi hadde de årene hun var frisk nok til å skrive brev.
Takk tante Sol - du har beriket mitt liv og min slektsforsking!!
5 kommentarer:
Dette syns jeg ble veldig bra Liv! Tror du får gitt uttrykk på en skikkelig måte for hvordan hun har betydd mye for deg, både som menneske og som bidragsyter med informasjon og stoff til slektsforskinga di.
Jeg fikk også komme i kontakt med Solveig. Siden jeg jo drar til USA ofte, så tok jeg med meg "Vålerenga - Bydel med Sjel" boken Vålerenga Historielag ga ut til sitt 10-års jubileum i 2004. Denne var julegave fra Liv, og jeg sendte den til henne i posten der borte. Som takk fikk jeg et langt brev fra henne, skrevet på norsk, med rettskrivning fra 1920-tallet! Fantastisk moro!
Tusen takk for kommentarer jenter! :)
Du er heldig som har hatt en slik herlig "tante", og jeg VET at du har satt utrolig pris på den kontakten dere fikk. Og ofte har du fortalt meg om alt det du har fått tilsendt av slektsinfo fra den aldrende damen.
Synd at du aldri fikk anledning til å treffe henne. Jeg føler med deg i sorgen over amerikanske slektning Liv.
Takk skal du ha Anne-Lise!
Legg inn en kommentar